TEORIER TIL BESVÆR
(Written by Karsten M. Storetvedt - Published UIB-Magasinet 2/1998 - not available on their site and therefore made available through this site with the complements of the author. Norwegian only)I forbindelse med utgivelsen av min bok om jordens struktur og utvikling, der jeg avviser platetektonikken og erstatter den med en helt ny modell, har siste nummer av UiB magasinet (1/98) en bred dekning av saken. I tråd med tradisjonen blir den nye modellen dømt 'nord og ned' av et par kolleger fra det geologiske miljøet, men jeg er glad for at det innrømmes at platetektonikken har mange problemer og at dette kan "føre til at hele modellen etter hvert må endres".
Til tross for til dels krasse påstander om det motsatte forklarer jeg selvsagt alle de fremtredende trekk ved jorden som enhver realistisk teori må forklare, så mine ærede kolleger kan ikke ha lest min bok. Og når det gjelder påstander om at min teori er basert på 'ulogisk fysikk', så er det ikke minst fra de virkelige fysikere jeg høster bifall. Den berømte geologen Charles Lyell gjorde oss forøvrig oppmerksom på at geologi og logikk kan være en ganske morsom kombinasjon.
Det er helt umulig i en kort kommentar som denne å gi dekkende svar på de faglige aspekter som mine kritikere påstår støtter platetektonikken, men alle deres påstander er selvsagt gitt bred behandling i min bok der jeg avviser dem alle. Det er imidlertid et uomstridt faktum at selv den mest populære teori kan bryte sammen på grunn av en enkel men sterk kjennsgjerning. En slik omstendighet kan vi bl.a. finne i det globale klima-mønsteret for ca. 300-400 millioner år siden. Basert på observasjoner på kontinentene (fra bergarter og fossiler), som i grove trekk var kjent allerede ved århunderskiftet, har jeg vist at vi kan trekke det aktuelle paleo-ekvator som en storsirkel over jorden når kontinentene beholder sine nåværende relative posisjoner. Dette gamle ekvator-beltet, som løper nesten loddrett på nåværende ekvator, krysser både Arktis, Asia, Australia, Antarktis og Nord-Amerika. De korresponderende relative geografiske poler blir henholdsvis i Sør-Atlanteren (nær Angola) og i det sentrale Stillehav.
Dette enkle klimamønster, som viser paleo-ekvator som en storsirkel over de nåværende landmasser og pol-aksen loddrett på dette ekvatorplanet, gir grunnlag for to viktige konklusjoner:
- jorden må i vesentlig grad ha endret sin orientering i rommet (relativt den astronomiske rotasjonsaksen), et fenomen som kalles polvandring
- det synes ikke å være rom for annet enn mindre 'justerende' bevegelser av landmassene de siste 400 millioner år.
Både Kreichgauer (1902) og Wegener (1912, og senere) vesentliggjorde fenomenet polvandring som dynamisk kan forklares som en konsekvens av endring i den store treghetsaksen forårsaket av reorganisering av planetens masse. Wegener mente at jorden, i tillegg til dens romlige reorientering, også hadde hatt relative bevegelser mellom kontinentene, men med sistnevnte hypotese fikk han betydelige problemer med faktiske observasjoner, ikke minst med de paleoklimatiske evidenser fra Antarktis.
Med vår tids store og mangeartede observasjonsmengde har driftteorien nå langt større problemer enn på Wegeners tid, men til tross for at den har gått på utallige skjebnesvangre skjær gis det inntrykk av at skuta fremdeles er flytende. Når for eksempel mine to kritikere synes å påstå at moderne fjernmålingsteknikker gir vesentlig støtte for platetektonikken blir jeg ikke lite forbauset, for det er et uomstridt faktum at enhver type observasjoner/data kan innpasses i en rekke større forklaringsrammer, der muligheten kun synes hemmet av begrensningen i vår forestillingsevne. Min egen modell, for eksempel, som både er langt mindre mobilistisk og i det hele tatt forskjellig fra platetektonikken, synes med letthet å inkorporere de aktuelle avstandsmålinger.
En god teori for jordens utvikling må først og fremst ha stor forklarende kraft, dvs. løsningen på et fenomen må automatisk føre til løsning på andre fenomener/problemer, og alle fremtredende fenomener i/på kloden bør utgjøre en sammenkjedet struktur. Først når et slikt 'domino'-system foreligger vil den rette forklaringen på enkeltfenomener være i boks. Mine to kritikere synes å være uvitende om dette viktige prinsipp som platetektonikken aldri har vær i nærheten av å oppfylle. Men dessverre er det slik at den/de som har hellet med seg i å få 'hull på byllen' ikke kan gjøre dette ustraffet. For gjennombruddet som blir til megen glede for de få vil føre til frustrasjon i større deler av det etablerte fagmiljøet, og dermed skrider nemesisprinsippet inn på banen. Derfor vil viktige vitenskapelige fremskritt komme på tross av, ikke på grunn av, systemets ønsker.
