Jordskjelvkatastrofen i Italia 6 april 2009 minnet oss på nytt om de sterke latente krefter i jordens indre. Men hva denne energien egentlig består i – hvordan den bygges opp og utløses som plutselige kaskader av elastiske bølger, er ikke tilfredstillende forstått. Siden tidlig på 1900-tallet, etter at seismografen var oppfunnet og tatt i bruk, har den rådende oppfatning vært at jordskjelv i hovedsak er utløst av tektoniske prosesser – at langsomme bevegelser i jordens ytre stive lag bygger opp elastiske spenninger som så utløses ved mekaniske brudd i jordskjelvsenteret
Plagsomt for tanken
Men den dominerende oppfatning har ikke fornuftige svar på en rekke prominente spørsmål. Hvorfor er den store massen jordskjelv geografisk isolerte hendelser, selv når de opptrer langs storskala bruddsoner der lineære serier av skjelv, ifølge teorien, var forventet? Og hva er årsaken til geografisk sterkt konsentrerte svermer av rystelser? Langs de dypeste bruddsonene i verden, spesielt i den aktive ringen rundt Stillehavet, kan skjelv utløses på dyp helt ned til 600-700 km der forholdene antas å være utpreget “plastiske”. Den rådende tektoniske løsningen blir igjen problematisk. Det ensidige synet har dessuten ført til at jordskjelvvarsling nå blir sett på som en umulighet, og gassfenomenene som ledsager mange større jordskjelv har ingen naturlig forklaring.
En velkjent historie
Den faglige forvirringen ble tydelig eksponert i forbindelse med katastrofeskjelvet i Abruzzo-regionen 6. april, et området som over en periode på få måneder hadde hatt over 200 mindre rystelser. I tillegg til registrering av selve jordskjelvaktiviteten hadde Giampaolo Guiliani ved Gran Sasso-laboratoriet også målt konsentrasjonen i radongassen som siver opp fra skorpen. På bakgrunn av en markant økning i denne gassutstrømningen sendte Guiliani ut en kraftig advarsel om at et forestående storskjelv kunne være i emning. Dermed brøt rabalderet løs. Ifølge italienske nyhetsmedier beskrev topplederen i det italienske sivilforsvaret, Guido Bertolaso, Guiliani og medarbeidere som “idioter” som kun forvirret befolkningen; han krevde forskerne straffeforfulgt. Da varselet likevel slo til, ble den italienske feiden en verdensomspennende nyhetssak, og “eksperter” i mange land fikk det travelt med å avgi innholdsløse uttalelser på konsensus-språket. “Systemet” hadde gått i selvforsvar!
Den opprinnelige forklaringen
Når det i vår tid blir gitt øyevitneskildringer fra kraftige jordskjelv er beskrivelsene i godt samsvar med nedtegnelsene fra tidligere tider. Tordenlignende støy, flammer fra sprekker i jorden, ubehagelige lukter, åndedrettsproblemer, flyktende dyr, kaskader av oppvellende vann og slam, spesielle skyformer, lav dis og andre lokalmeteorologiske fenomener er ofte blitt beskrevet. Allerede i antikken hevdet filosofen Anaxagoras (499-428 f.K.) at innestengte gasser (“luft”) var den utløsende årsak. Den berømte amerikanske naturalisten John Mitchell (1711-68) ga eksempler på raske endringer i grunnvannspeilet forut for jordskjelv, og at vannet kunne bli både slamholdig og ha svovellukt. I forbindelse med katastrofeskjelvet i Lisboa i 1755 fortelles om hvordan det plutselig steg flammer opp av jorden, og tilsvarende observasjoner ble gjort under San Fransisco-skjelvet i 1906 – fjernt fra bebodde områder og gassforsyningsnett. Etter dagens viten er slike jordflammer lett å forstå – som selvantennelse (ved friksjon) i utstrømmende jordgasser som hydrogen, metan og hydrogensulfid. De enorme indre gasskreftene i jorden ble til eksempel overveldende demonstrert i april 1815; de øverste 1500 meter av Tambora-fjellet på Sumbawa (Indonesia) ble pulverisert i et voldsomt gassutbrudd/jordskjelv. Hva om den egentlige årsaken til jordskjelv simpelthen er plutselige gjennombrudd av oppstigende mantelgasser under høyt trykk? I så fall ville de tektoniske prosessene i jordskjelvsenteret kun være sekundære effekter – ikke primære som nå antatt, og viktige forutsetninger i den etablerte seismologien ville stå for fall. For fagfolkene ville nok det være det største problemet.
Rosinen i pølsen
På tross av seismologiens store fremskritt i det siste hundreåret er forståelsen av selve jordskjelvfenomenet fremdeles et mørklagt kapittel. Den tektoniske forklaringen har ikke bidradd til oppklaring av paradoksene. I det tradisjonelle synet på jorden har mulighetene for utgassing fra mantel og kjerne vært avskrevet; vekten av overliggende fjellmasser ville simpelthen lukke alle sprekker og dermed hindre en eventuell gassutstrømning – trodde man. Men dypboringsprosjekter på Kola og i Sør-Tyskland på 80- og 90-tallet avslørte en helt annen virkelighet. Sprekkesystemet var ikke sammenklappet men viste tvertimot eksponensiell åpning mot dypet! På få kilometers dyp sirkulerte mengder av vannholdige oppløsninger gjennom centimeter-brede sprekker. Jorden befinner seg åpenbart i et slags indre trykkbad! Nyere tomografiske studier av mantelen tyder dessuten på at det finnes store innesperrede vannmasser i jordens indre. Vann (i såkalt superkritisk tilstand) kan dermed være den store potensielle drivkraften i jordens indre. De nye erkjennelser stiller vår jordforståelse i helt nytt lys. Utgassing blir selve rosinen i pølsen for å forstå både jordskjelv og rekken av andre fremstående fenomener knyttet til den dynamiske jord. De seismologiske paradoksene forsvinner, men den geovitenskapelige verden har i realiteten fått et nytt fundament. Etablerte forskersamfunn har alltid motarbeidet slike tankemessige omveltninger med nebb og klør.
Radongassens rolle
Radongass er et fisjonsprodukt av uran, radium og thorium som forekommer konsentrert i granitter, og dermed blir dette i første rekke en gass som dannes i jordskorpen. Når gasstrykket i mantelen øker, frem mot et potensielt plutselig gjennombrudd med tilhørende jordskjelv, vil det økte gasstrykket forplante seg videre til skorpen – noe som igjen “skubber” i gang økt radonutstrømning til overflaten. Det var antagelig dette enkle prinsippet Giampaolo Guiliani baserte sitt varsel på, og som utløste den “italienske kontroversen” i forkant av katastrofeskjelvet 6 april 2009. Guiliani viste stort mot da han stod alene mot byråkratiets vrede og ekspertveldets blaserte holdninger – de klamme makter vi omgis til daglig. Den eneste måten å unngå slike ubehageligheter er å fremføre påtrykte ritualer og drive de daglige aktiviteter på systemets premisser. Men løsning av fundamentale spørsmål krever gjerne brudd med det som er ‘politisk korrekt’ – vanetenkningen som forsvarer etablerte synspunkter og masseforskerens status.
