I Når Grunnlaget Svikter forteller forfatteren om sin vitenskapelige utvikling – fra å være nesegrus beundrer av kontinentaldriftteorien på 1960-tallet, via 20 års økende tvil om denne modellens holdbarhet, frem til hans uventede vitenskapelige gjennombrudd med en helt ny global teori. Leseren får en åpenhjertig beskrivelse av «medaljens bakside» – de komplekse sosialpsykologiske forhold som styrer det akademiske dagligliv, ikke minst de sterke emosjonelle og ikke-rasjonelle forsvarsmekanismer som motarbeider grunnleggende nytenkning. Boken inneholder viktig – men for en stor del glemt eller fortrengt – faghistorisk materiale, overraskende erkjennelser, besværlige situasjoner og uventede hendelser, forhåpentligvis noe for enhver smak.

Forfatteren henvender seg til alle som er interessert i hvordan vitenskapen arbeider. I en tid der naturfaglig formidling til dels er blitt fargesprakende masseunderholdning, og lærebøker gjerne fremstiller populære, men ubekreftede, teorier som udiskutable sannheter, bør denne dokumentariske beretningen være en vekker for mange, ikke minst for pedagoger.

Karsten M. Storetvedt (1935–) ble cand.real. i 1962 og dr. philos. i 1969. Han har vært tilknyttet Universitetet i Bergen siden 1962, fra 1973 som professor i geofysikk. Ved Geofysisk institutt i Bergen underviste han i moderne synspunkter på jordens utvikling (drift- og plateteorien) i bortimot 10 år før slike oppfatninger ble standard innen norsk geologiutdanning. I dag betrakter han imidlertid denne teorien som den alvorligste avsporing i geovitenskapenes historie. Han har vært gjesteprofessor i England, Canada og Australia, samt gjesteforeleser ved et 50-talls universiteter og forskningsinstitusjoner verden over.